Literacy - en innføring.
Som relativt ny student i Nordisk var literacy inntil
nylig et ukjent begrep for meg. I dette blogginnlegget vil jeg skrive litt om hva
begrepet rommer og om literacy sett ut ifra et sosiokulurelt perspektiv.
Begrepet literacy
blir brukt på norsk uten oversettelse. Ordet rommer både lesing, skriving og
mestring av skriftspråket og kulturelle praksiser der vi benytter skriftlige tekster.
Enklere forklart handler det om å kunne
lese slik at du forstår det du leser og at du kan skrive for å utvikle og
formidle kunnskap. Når begrepet skal forklares på norsk, oversettes det ofte
med skriftspråklig kompetanse, skriftkunne eller skriftkyndighet. Jeg velger her å dele Unescos definisjon av literacy
som lest i ”Litteratur og film i klasserommet” av Sylvi Penne (2010):
Literacy is the ability to identify, understand,
interpret, create, communicate, compute and use printed and written materials
associated with varying contexts. Literacy involves a continuum of learning to
enable an individual to achieve his or her goals, to develop his or her
knowledge and potential, and to participate fully in the wider society.
Ut i fra et sosiokulturelt perspektiv på literacy forsøker
man å forklare hvordan språkutvikling foregår i samspillet mellom mennesker, og
hvordan den er knyttet til spørsmål om identitet og mening. I den
sosiokulturelle forskningen er man opptatt av å kartlegge forskjellene mellom
elevenes primærdiskurser og sekundærdiskurser (Fjørtoft 2014).
En
primærdiskurs er kort fortalt måten å kommunisere på som man har med seg
hjemmefra og fra nærmiljøet. Språk som handling er knyttet til vår kognitive og
emosjonelle livserfaring. Vi handler, tolker og forstår tale og tekst på samme
måte som vi handler, tolker og forstår den materielle og sosiale verden. De
fleste erfaringene elevene kommer med til skolen, er erfaringer elevene har
tilegnet seg gjennom sin primærdiskurs (Penne 2010).I skolen er det et vesentlig mål å håndtere sekundærdiskursene, for skolen handler nemlig om sekundærdiskurser. Sekundærdiskurser omhandler kommunikative og språklige nettverk man møter utenfor hjemmet. Læreboktekster og prosjektarbeid er basert på sekundærdiskurser som noen elever vil være mer fortrolig med enn andre. Så godt det lar seg gjøre, er ønsket fra skolen å utvikle sekundærdiskurser som er så generelle som mulig siden vi tolker enhver situasjon på bakgrunn av tidligere erfaringer. Verden tolkes gjennom kulturelle skjema vi har fått overlevert eller gått inn i.
Når vi har literacy- kompetanse kan vi tolke, forstå
og skape sekundærdiskurser. Sylvi Penne har et sosiokulturelt syn på literacy,
og forstår literacy som et metaspråk som vi trenger for å tolke den verden vi
lever i. Penne mener at literacy omfatter en evne til å tolke ulike kontekster
og medier. Metaspråket bidrar til refleksjon rundt kommunikasjonsformene. Som pedagog synes jeg de sosiokulturelle teoriene om
literacy gir mening og støtter opp under mitt pedagogiske grunnsyn. Skriveopplæring må også betraktes som et kollektivt
fenomen. Skriveopplæring er språkoppdragelse og handler om sosialisering. Å
skrive en ferdighet som gir støtte og hjelp til læring i alle fag. Læreplanene
i K06 omtales som en literacy-reform. De grunnleggende ferdighetene er integrert
i hvert enkelt fags læreplan og kompetansemål. Et av kompetansemålene i norsk fra
læreplanen K06 Kunnskapsløftet for Vg1 er:
"Eleven skal kunne tilpasse språk og uttrykksmåter til ulike skrivesituasjoner i skole,
arbeidsliv og samfunn."
Flere av kompetansemålene finner på Udir sine nettsider:Skriving er et redskap for tenkning, refleksjon, modning og danning. Literacy gir til ressurser til å kunne bli en engasjert samfunnsborger og tilgang til å delta i yrkeslivet. Derfor mener jeg literacy bør være en altoverskyggende filosofi siden den har en såpass sterk tilknytning til vår samfunnsforståelse.
Du bruker pensumet godt i innlegget ditt, og jeg er helt enig i at literacy kan ses på som en overgripende ferdighet/kompetanse for å mestre kravene i dagens samfunn.
ReplyDelete